Humanisme og kunst
Som malerinne har jeg ofte fundert over hvorvidt humanismen er til stede i kunsten opp gjennom de forskjellige kunstepoker og om den i det hele tatt er gyldig i dagens kunstliv. Med begrepet humanisme mener jeg at mennesket har en verdi i seg selv og en iboende verdighet. Når jeg selv skaper humane malerier går jeg inn i menneskets skjønnhet og verdighet uten å ta hensyn til kjønn, religion eller nasjonalitet, og maler deres historie og legeme med en solidaritet og respekt på den mest sublime måte, om det så er tiggeren eller prinsessen som males.
Med humanismen følger en optimisme om menneskehetens fremtid. Ved motsatt tilfelle, uten humanismen skapes en kynisk og destruktiv tilværelse.
Hva så med kunstverden, som også er en viktig stemme for vår tid, er de humanistiske verdier forsvunnet som en del av det å være et skapende menneske? Hva skjer på atelieret til kunstneren i møtet med flyktningen som rømmer fra sitt hjemland og som tar seg helt opp til vår nordligste grense og kanskje banker på hans dør?
Det sies at en kunstner påvirkes av politiske og samfunnsstrukturelle endringer i sine arbeider. Nå tror jeg riktignok at mange slike verk med dette utspring kan være rent taktiske trekk for at kunstneren skal virke seriøs. Det kan derimot hende at det indirekte påvirker den skapende person da tidsånden overdøver hans opprinnelige ambisjoner. Så det å skape humane bilder krever litt ekstra mot for å høres enda høyere enn tidsånden. Jeg har derfor prøvd å grave i historien etter søken etter når billedkunsten tok avskjed med humansimen.
Da jeg i en periode bodde i Wien lot jeg meg fascinere over maleren Gustav Klimt (1862-1918) og hans venner som utgjorde Wiener Secession. Dette var en gruppe fra Wiens gullalder som bestod av malere, skulptører og arkitekter som skapte symbolistiske verk hvor mange var strengt komponert i flaten, men med et verdig, av og til guddommelig eller mytisk innhold. Deres mål var å sørge for utstillinger for ukonvensjonelle, unge malere, arkitekter og skulptører i Wiens kunstarena. De hentet også inn de beste utenlandske kunstnernes verker for å vise frem til Wiens publikum . På den ene siden gjorde de seg beryktet, ikke alltid positivt, men på den annen side fikk de oppdrag både fra statlige og private aktører. Bygningene fra Wiener Seccesionens arkitekter utgjør Wiens ånd , ta for eksempel Secessions bygningen, (1897-98), av Joseph Maria Olbricht . Og vi kjenner alle til verket Kysset (1907-08) av Klimt , det maleriet som er som hugget i sten i vår kollektive kunsthukommelse. Det var en storhetstid for Wien som også gjorde seg bemerket, men en storhetstid tar som kjent slutt og i dette tilfelle ble slutten også et vendepunkt i kunsten.
Optimismen rundt Wiener Secession ble overtatt av en sterk pessimistisk stemning etter en serie av naturkatastrofer og andre varsler. Det første var jordskjelvet i Messina i 1908 som tok livet av 84.000 mennesker. Det andre var tilbakekomsten av Halley´s komet i 1910 som brakte frykten om apokalypse med seg. Det tredje var tapet av det ”usynkbare” skipet Titanic i 1912 hvor tegnet på at naturkreftene hadde større kraft enn menneskelig oppfinnsomhet ble bekreftet.
I tillegg foregikk det politiske kriser på Balkan, i Russland og i Nord Afrika .
Etter vendepunktet med de overnevnte katastrofer og første verdenskrig ble det laget verk av en annen art. Det mest toneangivende eksempel som viste vei for den nye tid var Marcel Duchamps Fontene fra 1917, urinalet som ble stilt ut på en pidestall.
1913 sies å være et strålende år for moderne kunst og selve gjennombruddet for de første modernister.
Det sies at gruppen Wiener Secession og Art Noveau generelt i Europa var forløperen til modernismen, men i mine øyne er det sterkere forankret til verdier som ble forkastet med modernismen.
Slik jeg ser det, døde det humanistiske verdi syn i kunsten etter dette. Det ble lagt et lokk på som man kun åpner for å vise en epokes typiske trekk. Men det var ikke kun en epoke, det var tidslinjen som ble klippet av. Og så begynte en ny tidslinje. De som har prøvd å vise det humane ansikt på en seriøs måte siden den tid har ikke blitt tatt på alvor.
I møtet med spørsmålet om hvorfor jeg maler som jeg gjør kan jeg takke modernismens storrengjøring av humansime. Med hånden på hjertet vedkjenner at jeg gjør dette fordi jeg fortsatt tror på det humane uttrykk du finner i motiver som; et elskende par i en himmelseng ute i det åpne landskap (uten forurensing), morsrollen (uten tanke på barnehagedekning) og historiens gjentagende skikkelse; flyktningen. Jeg tror ikke jeg er født i feil tid, men jeg tror at tidens stadige katastrofer gjør at mennesket mister troen på det gode og mot en optimistisk fremtidsversjon. Med et pliktoppfyllende mantra om å følge sin tid så strever kunstneren med å fremstille annet enn hva medier eller politikere mener.
Er det på tide med en tidslinje hvor humanisme inkluderes og beriker det skapende mennesket? Kan det skapende mennesket la seg påvirke av flyktningkrisen, av den globale oppvarming, av den økende terrorfrykten på en human måte?
Den kalde vinden har lenge blåst rundt i kunstverden. Readymaden er over 100 år gammel, katastrofer kommer med kortere mellomrom for hver gang og etter terrorhandlingene i Paris 13 nov er det kanskje nå Kysset skal males igjen.
Helene Knoop
Malerinne
