The Liberal, conservative magazine Minerva asked me to write about a Masterpiece. I chose Tizians “Nymph and Shepard”
(In Norwegian)
Tizian har lenge vært et av mine forbilder. Maleriet Gjeter og nymfe står som et lysende eksempel på hans rustikke koloritt og beskrivelse av menneskekroppen. Det er malt i 1576 – samme år som han døde, imponerende 100 år gammel.
Maleriets lerretsflate består hovedsakelig av en kvinnerumpe malt på en sjelden sensibel måte sett ut fra denne tidens idealer. Tizian var kjent for å male tynne lag med maling over hverandre, opp til 20 lag. Med denne metoden transformeres maling til materie.
Gjeter og nymfe er et udødelig verk da det nærmest er blottet for tidsbefestede klær, symboler og malestil. Nymfens kropp er overraskende lite idealisert, men verken den eller blikket samsvarer med vår tids ‘politiske korrekthet’. Hennes blikk er forlokkende slik en Nymfes blikk skal være.
Bakgrunnens scener kommer frem etter hvert som øyet har vent seg til den skitne malemåten og det dempede lyset. De er en blanding av teater og demonstrasjon, og himmel, bakke og figurer er alle malt med de samme tre fargene på paletten. Hjorten som nærmest henger i det stormknekkede treet, trer tilbake for den intime atmosfæren.
Når jeg sier at Tizian er en rustikk kolorist, mener jeg at han uten farger beskriver form. Det er kontrastene som danner formen.
Gjeteren, som tydeligvis prøver å lokke annet enn geiter til seg, omkranser nymfens buede liggestilling som en støtte. Hans rolle i denne scenen blekner dog i forhold til nymfens blottende bakdel. Hennes soveromsblikk er plassert som det fangende punkt, og tross hennes nakenhet og dramatikken i bakgrunnen hviler hennes blikk avslappet på oss og inviterer oss til å ta del i det intime spill.