Kitsch

En malende dramatiker

Fra magasinet KUNST nov/des 2016.

En malende dramatiker

Av Therese Sjøvoll / Foto Camilla Jensen .

– Jeg er opptatt av mennesket. Det handler om det narrative. Om menneskets drama. Det figurative er bare en form. Det er det jeg kan.

Helene Knoops atelier i den gamle sementfabrikken i Slemmestad utenfor Oslo er luftig. Lyset strømmer inn gjennom kjøreporten som utgjør nordveggen, og takhøyden er stor. Lukten av linolje og terpentin pirker deg i nesen mens du beveger deg mellom staffelier og de ulike trepodiene for modellene. Rundt om henger tekstiler, og på veggene er det oljeskisser, tegninger, notater og noen ferdige malerier. Bøker vokser i hauger innimellom, og hyllene tyter over av ferdige litografier, upreparerte lerreter, verktøy og ymse rekvisitter. Blant annet en gammel hodeskalle arvet etter hennes morfar, og en frisk bjørkestamme hentet inn fra skogen. Ved forrige besøk var det nesten umulig å bevege seg rundt uten å dulte borti lerreter. Nå, etter siste separatutstilling i Bærum kunstforening i vår, er atelieret forholdsvis tomt.

Alle bildene ble solgt, så jeg har god plass til å jobbe igjen, og det er deilig, sier hun

Knoop begynte tidlig. Hun hadde sin første utstilling da hun var 21 år.

– – Hva ved det figurative maleriet tiltrakk deg? Hvorfor er du ikke mer moderne?

Det var fordi jeg kunne tegne. Fordi jeg hadde et talent. Jeg kunne ikke gi meg på det. I ung alder traff jeg de riktige menneskene og fikk troen på at det var mulig å male og leve av det. Det gjorde at jeg selv valgte å satse på maleriet og det levende uttrykket. Det ble en så stor del av meg at alt det andre hadde blitt falskt.

– Figurativt eller ikke spiller ingen rolle. Det handler bare om mennesket. Om det var film, hadde ingen snakket om figurasjon. Jeg holder ikke på med film. Jeg maler. Da blir det med en gang snakk om figurativt eller ikke.

Underskog

– – Hvilke temaer jobber du med nå?

Underskog var tema for forrige utstilling. Det handlet om den skjulte historien. Menneskene som spirer lik skogbunnens spirer. Usynlige ved første øyenkast, men likevel er de der. Bjørkeskogen tiltrekker meg. Det var mye lys i bildene. Hvite trær på høylys dag. Blonde stemninger.

Da kjente jeg meg veldig igjen. Det var ikke maniert, men en fascinasjon for bjørketrær, for bjørkeskogens sølvfarve som gjengis på huden.

For første gang gjorde jeg noe bare fordi jeg liker det. Jeg har testet mange uttrykk, følelser og former. Det tok tid før jeg fant det jeg umiddelbart kjenner meg igjen i. Uten å tenke at det figurative må følge en eller annen stil. Nå vet jeg hva jeg vil gjøre mer av. Å gå ut i naturen. Å beskrive mennesket ute i naturen.

Landskap

– – Hva er forholdet mellom mennesket og natur i dine bilder?

Selv i mine malte landskap er det mennesker. Mennesket tonesetter landskapet og ikke nødvendigvis motsatt. Det er ingen realisme eller naturalisme. Landskapet er mer en kulisse. Det er der for å forsterke menneskets personlighet.

– – Landskapet som kulisse, sier du, men landskapet er tydeligvis viktig for deg.

Ja, men på en annerledes måte. På kurset jeg holder (Friluftsskolen), blir folk litt overrasket fordi de tror de skal opp til Eggedal og male som Tidemand og Gude. Men det handler om å fange essensen. Det er mer mot impresjonisme. Landskapsstudier skal være stemningsfulle. Jeg er ikke der for å dokumentere.

Modellen

Du maler alltid etter levende modell, ikke etter foto. Hvorfor det?

Det fysiske møtet – det legemlige og samtalen – er avgjørende for bildet og for at det jeg forteller skal bli troverdig, om ikke nødvendigvis sannferdig.

– – Hvem er dine modeller?

Selvsagt mye venner og familie. I litteraturen er det en debatt om å bruke sine nærmeste og hendelser i eget liv. Hvem gjør ikke det? Den som sier de ikke gjør det, lyver. Å bruke sine nærmeste er det mest naturlige og umiddelbare. Jeg bruker også meg selv. Ikke fordi jeg er så opptatt av meg selv, men fordi jeg ikke har noen hemninger på egne vegne. Jeg er en statist i eget bilde. Modellene spiller roller for min ide. Det handler ikke nødvendigvis om sønnen min, men jeg bruker det sårbare ved et barns sjel eller ansikt. Jeg bruker også folk jeg ikke kjenner, men da trenger jeg tid på å bli kjent med dem før jeg finner ut om de passer inn i bildet.

– – Du har malt mange selvportretter, men sier at du ikke er så opptatt av deg selv og ditt eget. Hva er selvportrettet for deg?

Du kjenner deg selv best og bruker ikke tid på å bli kjent med deg selv. I hvert fall ikke jeg. Det er ikke terapeutisk. I selvportrettet kan alle ideer prøves uten å tilkalle en modell. Det er naturlig å bruke seg selv.

Androgyn med pipe

– – Mange liker ditt Selvportrett med pipe. Hvorfor det?

– Det er julen i et selvportrett. Rødt og grønt – den sterkeste kontrasten av dem alle. Det røde og det grønne er appellerende. Derfor er julen så tiltrekkende.

Selvportrett med pipe er også androgynt, sier Knoop.

Bildet er inspirert av et fotografi og en pipesamling i leiligheten der hun bodde under et studieopphold i Roma. Fotografiet var av ingeniøren Umberto Nobile som seilte over Nordpolen i luftskipet Norge med Roald Amundsen.

Jeg tok Umbertos stramme militære uttrykk og den feteste pipen i samlingen. Så prøvde jeg å strippe meg selv for alt feminint. Hvor mye av det feminine kan du fjerne før du blir helt mann? Ikke noen bryster, ikke noe hår, ikke noen lepper, ikke noe forførende blikk, sier Knoop, og oppsummerer dermed stereotypien om det kvinnelige.

Det var bare rett forfra. Kaldt. Egentlig rart så mange likte det, for det var ikke en sexy dame eller en flott mann.

– – Hvilke tanker gjør du deg om det androgyne?

– Androgyni er ikke et mål i seg selv. Men hvis uttrykket er for macho eller for sukkersøtt, er det kjedelig. Macho og femi må gli over i hverandre. Leonardo da Vinci gjør det tydelig, hele tiden. Derfor er hans figurer så merkelig tiltrekkende. De er ikke en type, men alltid en blanding av det feminine og det maskuline. Både i form og uttrykk.

– – Øker fokuset på mennesket som menneske når du rensker bort det som er utpreget kjønn? Når mennesket ikke er en parodi av seg selv eller sitt kjønn, men flertydig?

Ja. Skal jeg lage et kjærlighetspar, må jeg fjerne meg fra reklamebildet. Vi er skadet av reklamen. Det overtydelige. Jeg tenker form. En hel organisk form. Kunsthistorien lærer hvordan skille den store formen. Mannen har kanskje litt mørkere hud enn kvinnen. Begge er ikke like blonde eller like mørke. Det er den lille forskjellen.

Mor og barn

– Hva med mor og barn-motivene? Du har malt flere i det siste.

Det er en epoke. Når jeg først har tre barn, og holder på med kropp, så må jeg male dem. Kjerubkroppene må brukes når de er her. De nakne, lubne armene. De er unike.

– – Selve motivet da?

Mor og barn er en klisje. Bare du sier det, trekker kunsthistorikerne på smilebåndet. Det er verdens vanligste motiv. Før modernismen i alle fall. Etter modernismen er det ikke så vanlig, med mindre det er en konflikt rundt det.

Mor og barn. Vi kommer alle derifra. I dag er det også far og barn, eller far og far og barn. Det hadde vært morsomt å male det og se om jeg fikk det til.

– – Et vanlig motiv. Hvordan løser du det?

– Jeg tenker form og prøver å smelte kroppene sammen. Mor og barn er ett. Det handler ikke om blikk, eller hva som egentlig skjer. Det handler bare om denne huden som smelter sammen. Jeg forsøker å samle hele menneskeheten i berøringen mellom barnet og mors bryst.

I Melk ser hun ikke på barnet, men rett ut i rommet. Barnet suger ut av henne og hun suger inn utenifra. Bakgrunnen er skummet melkegrønn. Det handler mer om hennes tilstand enn om barnet. Barnet har det kjempefint, men hun er helt – skummet melk.

Klisjeen

– Hva tenker du om klisjeen mor og barn?

Det er en klisje fordi det er sant. Alle klisjeer er sanne. Det må være noe troverdig i dem. Så handler det om hvor smakfullt du utfører klisjeen. Du må ikke havne nede i gjørma. Du må finne juicen. Det som gjør klisjeen saftig. Der har filmen en stor fordel. Som hos Woody Allen: tross ironisk distanse så er det klisje på klisje på klisje. Og du nyter det. Det er så deilig å få dem servert en gang til – mann/kvinne-konflikten, sjalusi. Hele oppskriften er jo der.

– – Du er opptatt av himmelsengen. Er ikke det også en klisje?

– Sengen er en privat sfære. Noen spør om de kan gå inn på soverommet, men du vil egentlig ikke det. Det er et viktig sted. Du tilbringer mye tid der. Du drømmer, du sover, du elsker, du føder. Du legger planer.

Himmelsengen er en ramme om dette intime rommet satt ut i landskapet. I Utsikter ligger en kvinne alene i sengen, i den andre et elskende par, i den tredje en fødende kvinne. Den fjerde er tom. Så det er klisje på klisje på klisje. Det er menneskelivet.

Natur og melankoli

– – Himmelsengen i det fri: å gå ut i naturen, være en del av den, er det spesielt norsk eller nordisk?

– Ja, jeg tror jeg er litt skadet, sier hun og ler.

Det er viktig å gå på tur. Det er en del av livet her. Ikke gå på byen, men gå på tur. Natur er noe du er, byen noe du oppsøker. Du tar med ditt naturmenneske inn i byen. Ikke motsatt.

– – Melankolien? Er den spesielt norsk eller nordisk?

Alle figurative malere er påvirket av historien i sitt land. Vi har Munch. Han er ikke happy, men han sitter i ryggraden på alle norske malere på en eller annen merkelig måte. Melankolien hos Munch tiltaler nordboere. Vakkert for noen, skremmende for andre. Som i Bergman-filmene der lykke og ulykke går side om side.

Maleriet

– – Hva skiller maleriet fra andre visuelle uttrykk?

– Hånden maler det. Det er magisk.

– – Så det er håndverket? Håndens arbeide?

– Bare håndverk holder ikke. Mange gode håndverkere har ikke noe å fortelle. Da blir det veldig kjedelig.

– Du må male og fortelle godt?

Det er viktig å ha en ideverden. At du er et poetisk menneske. At du liker å lage historier. At du har ideer til bilder. Du må ha en ide for ditt bilde. Uansett om det er et selvportrett eller et stilleben, så må det ha noe å fortelle.