Notes

Bedøver kunsten

 

opium

Store pengebevilgninger bedøver kunsten

Etter å ha lest resultatene av Enger-utvalget og vært tilhører av et debattmøte avholdt hos Norske Grafikere, “Hvem styrer kunsten” for et par uker siden virker resultatene av en sterk statlig styring i kunsten som en stor opiumspipe for enkelte deler av kulturen; kunstfeltet.

Er du mottagere av de statlige midlene eller forvaltere av ordningen som kuratorer, kunstneriske rådgivere, jurymedlemmer holder du munn så lenge pengene kommer. Kvaliteten derimot lider i det organiserte kulturløftet. En ting er sikkert; en byråkrat, en følsom kunstner, kommersiell kjekkas, talentfull drømmer,-de skal alle leve av penger. Om det er maling på tube, kjøpe inn 100 kinesiske mingvaser som skal knuses, skrive en rapport om hva som er mest spennende og toneangivende så skal det betales og belønnes.

Det vil ikke nødvendigvis si at det er pengene som styrer dem. Men, med det enorme budsjettet som har økt i takt med unge, kunstneres levealder (siden 1970 tallet) så er det en kjent sak at det hele handler om å ”please” forvalterene så hver enkelt kunstner får sin del av kaken. Jeg tror denne ”pleasingen” bedøver det skapende menneske.

Dag Solhjell og Jon Øien har beskrevet i boken “Det Norske Kunstfeltet” hvordan kunstsystemet henger sammen mellom kunstnere, publikum, økonomi og politikk. Illustrasjonen om de tre kretsløp synes jeg betegner dette på en god måte. Det er det eksklusive kretsløp, det inklusive kretsløp og det kommersielle kretsløp. Det er selvsagt ikke plass til alle i det eksklusive kretsløp, men med dagens kulturbudsjett er det god plass og rikelig med midler i det inklusive kretsløp da de forvalter politisk kapital.

Skriver jeg dette av misunnelse? Jeg aldri har regnet med å få offentlig støtte. Jeg har søkt, mange ganger med resultatet :100% avslag. Det vil si at jeg lever i den kommersielle verden, som faktisk ikke er så verst. Det er bare et annet system som riktignok blir sett på som skitne penger fra den hvite, offentlige siden, men som jeg har levet av de siste 13 årene. Kvaliteten i kulturen derimot, har vist seg, historisk sett å springe ut ifra mindre kretser.

Kulturfolk, politikere, kunstkonsumenter, kollegaer, la oss røke en pipe sammen og finne frem til prinsippene innen kunsten istedenfor å suge på den gamle 70-talls politikken som har tåkelagt norsk kunst de siste 30 årene.